HVER DAG ER EN SJELDEN GAVE

Foto: Silje M. Skrede

HVER DAG ER EN SJELDEN GAVE

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. PÅ vei til et møte i dag hørte jeg på salme til alle tider på radioen. Der ble salmen spilt. Hvor heldige vi er, hvor heldig jeg er som kan gå inn i det nye året og ta i mot hver dag som en gave. Det er ikke lett å leve et steg og en dag av gangen. Alle som kjenner meg vet at jeg i blant (ganske ofte egentlig) tenker mye fremover. Tanker om det som kan skje, konsekvenser ting kan få på godt og vondt og så kan jeg bekymre meg over det. Så vet jeg allikevel at dette er tanker som ikke kan brukes til noe. Jeg vender igjen tilbake i et landskap som jeg har vandret i før. Til lærdom om hvor viktig det er å være her og nå. Ta et steg og en dag av gangen.

Sangen i dag ble en påminnelse om dette. Hvis vi lever for mye i framtiden eller fortiden så mister vi dagens velsignelser. Vi mister gaven som hver enkelt dag bringer med seg. De små gledene. De gode ordene. Menneskemøtene. Sporene i snøen eller i sanden. Fuglen som flyr forbi. Snøfnuggene som faller. Det vakre rundt oss og i oss. La oss gå inn i det nye året og ta i mot hver en dag. Ta i mot gavene.

Jeg tar deg i mot
Hver dag våkner jeg på nytt og du er der
Min dag
Mulighetenes dag
En gave til meg

Jeg ønsker deg velkommen
På nytt dag etter dag
Min dag
Håpets dag
En gave gitt meg

Jeg tar deg i mot
Med alt hva du rommer
Min dag
En nådefull dag
Fra Gud

IKKE GLEMT, MEN I HJERTET GJEMT

Foto: Silje M. Skrede

IKKE GLEMT

Mitt i tåken
På vandringen med tunge skritt
I mørket som gjør utrygg
Der vandrer jeg
Jeg vandrer ikke alene
Jeg er ikke glemt av Gud
Han har gjemt meg i sitt hjerte

Mitt i regnet
Når livet presser på
I mørket som får tårene til å trille
Der vandrer jeg
Jeg vandrer ikke alene
Jeg er ikke glemt av Gud
Han har gjemt meg i sitt hjerte

Mitt i alt
Omslutter han med endeløs nåde
I alt som livet rommer
Der vandrer jeg
Jeg vandrer der med Gud
Jeg er ikke glemt
Gud har gjemt meg i sitt hjerte

I går deltok jeg på en fantastisk Høymesse med musikk av Bach i Oslo Domkirke. Inngangssalmen var Nåde, nåde utan ende. I første verset står det: «Gud oss ikkje gløymde, han oss i sitt hjarta gøymde». En sterk setning, en viktig påminnelse i mitt liv. Det inspirerte meg til å skrive diktet Ikke glemt. Når vi vandrer gjennom mørke, motgang møter oss, livet presser på så er det godt å kjenne på at vi ikke er glemt. At Gud har gjemt oss i sitt hjerte. Han bryr seg om oss og hans nåde ovenfor oss er endeløs. Hvilken trøst og hvilket håp. I hans hjerte er vi trygg og omsluttet. Han slutter aldri å elske oss. Vi er trygt ivaretatt. Takk Gud for at du ikke har glemt meg, men har gjemt meg i ditt hjerte.

TAKKNEMLIG OG VELSIGNET – 2013 BLIR TIL 2014

TAKKNEMLIG OG VELSIGNET

Jeg har mottatt oppsummering og oversikt over året som har gått på bloggen min. Det er interessant å se hvilke innlegg som har hatt flest lesere. De to innleggene som har hatt besøk er innlegget Ingen kan hjelp alle, men alle kan hjelpe noen (https://lone76.wordpress.com/2013/12/26/ingen-kan-hjelpe-alle-men-alle-kan-hjelpe-noen/) og For du Gud, har alltid planen klar (https://lone76.wordpress.com/2013/05/20/for-du-gud-har-alltid-planen-klar/ ). Dette etterfulgt av Jeg har plass til deg og (https://lone76.wordpress.com/2013/10/17/jeg-har-plass-til-deg-og/ ).
Ser jeg på innholdet i disse tre innleggene oppsummerer det egentlig veldig godt mye av det året mitt har brakt med seg. Det har ikke vært et angstfritt år, men et år der jeg har kjent at jeg har plass til den også og at den bringer med seg ny lærdom. Det har vært et år hvor på tross av usikkerhet så har Gud hatt en plan for min vei. På vandringen har jeg møtt mange mennesker og kunne gitt av meg selv i møte med andre noe som har beriket meg, og som jeg finner mye mening i.

Hvilket år. Hvilke velsignelser. Hvilke gleder og sorger. Ja, for året har ikke vært uten utfordringer. Uten sorgen, uten motgangen kan man heller ikke sette pris på dagene som er fylt av gleder og velsignelser. 2013 har vært året hvor lite gikk som planlagt. Året hvor det å være her og nå, ta en dag av gangen ble det viktigste. Samtidig ble det året som ble fylt av gode minner. Mange nye menneskemøter som ikke hadde skjedd dersom ting gikk som planlagt.

Noen dører har lukket seg i løpet av året. Helt igjen er de vel ikke for minnene og menneskene jeg møtte har satt sitt preg på meg og Bolivia vil alltid ha sin egen hjerteplass i meg. Når vi reiste fra Bolivia 30.juni var stunden preget av ettertanke og tårer. Samtidig åpnet det noen nye dører. Ikke alltid så lett å romme at ting blir annerledes. At Gud må lukke noe for at noe nytt skal åpne seg.

Året meg de berikende menneskemøtene. Og de menneskemøtene er ikke få. Mennesker som har forandret meg. Mennesker som har sluppet inn i mitt hjerte. Mennesker som har berørt meg. Mennesker som engler sendt til meg fra Gud. Jeg føler meg beriket gang på gang. Oppstarten i ny jobb på Frivilligsentralen har satt meg i kontakt med mange nye flotte mennesker. Medarbeidere, frivillige og brukere som hver på sin måte har gitt meg noe unikt i høst. Gjort at høsten ble noe nytt og vakkert. Mange sårbare mennesker, mennesker som trenger å bli sett og trenger at vi er tilstede i et samfunn som så lett overser den enkeltes behov. Så har Gud sendt meg noen spesielle engler i høst også. Engler som har åpnet opp sine hjerter for meg og sluppet meg inn. Nye vennskap som gjør meg ydmyk. Menneskemøter jeg ikke hadde fått dersom jeg var et annet sted. Så kan man litt fromt si at midt i sorgen over Boliviadøren som ble foreløpig lukket så var det en mening med at jeg skulle møte akkurat disse menneskene. Mennesker som slik jeg ser det nå hadde følt meg fattigere uten å ha møtt.

Et nytt år ligger foran. Mulighetenes år? Hvem vet, ikke vet jeg. Jeg vandrer sammen med Herren og har lært at hvis man våger å se etter velsignelsene så får man de. Ikke alltid Herren svarer bønnen slik jeg hadde tenkt eller planlagt, men at han svarer og gir meg det jeg trenger det er det i alle fall ingen tvil om. Ønsker alle mine lesere og følgere et godt nytt år. Ikke sikkert alt i det nye året kommer til å oppleves som godt, men for å kunne kjenne på gleden må og sorgen ha plass. Det er livet det, ikke enten eller, men både og. Så er min bønn og mitt håp at jeg også i det nye året klarer å rette fokus på å se mine medmennesker. Våge å gi et smil. Våge å være nær. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

DET GROR I MINE FOTSPOR

Foto: Silje M. Skrede

Jeg vandrer
Livet fører meg av sted
Jeg vandrer med Herren
Han leder meg
Viser meg hvor jeg skal gå
Styrker meg og tror på meg
Han utruster
Han utfordrer
I min vandring sår jeg
Ønsker at det skal gro i mine fotspor

Jeg har vandret
Livet inneholder ulike steg
Jeg har vandret med Herren
Han ledet meg
Viste meg hvor jeg skulle gå
Han hadde en plan og mening
Han veiledet
Han utpekte
På min vandring sådde jeg
Det gror i mine fotspor

Jeg vandrer
Livet tas i mot
Jeg vandrer med Herren
Han går med
Viser meg hvor jeg skal gå
Beskytter og motiverer
Har ønsker for meg
Bruker meg i sin tjeneste
Han sår sammen med meg
Det vil gro i mine fotspor

Setningen «det vil gro i dine fotspor» fikk jeg på en sms i dag. Ordene traff meg, ordene inspirerte meg, ordene fikk meg til å tenke nye tanker. Overalt hvor vi vandrer etterlater vi oss fotspor. Handlinger vi gjør, hender vi strekker ut, ord vi sier. Vi setter spor. I sporene våre vil det gro fram noe. Livet mitt har skiftet arenaer det siste året. Fra Bømlo til Bolivia, fra Bolivia til arbeid på Sagene Frivilligsentral og til neste sommer fra Sagene Frivilligsentral til Peru. Nye velsignelser venter og som meldingen jeg fikk i dag sa: «det vil gro i dine fotspor der også». Min bønn til Gud er at han må bruke meg der jeg er. At han kan så noe i mine fotspor, at han kan så noe i mennesker jeg møter der jeg er. Takk til deg som sendte meg «det vil gro i dine fotspor».

JEG HAR PLASS TIL DEG OG..

Foto: Silje M. Skrede

Det er tidlig høstmorgen
Jeg vandrer
Angsten besøker meg i dag
Jeg registrerer det og tenker; ja der var du
Jeg har plass til deg og
Jeg vandrer videre sammen med den

Bakken er fylt av løv i alle farger
Så vakkert
Så levende
Mitt i angsten kjenner jeg også gleden
Jeg har plass til den og
Jeg vandrer videre sammen med den

En tidlig morgen på vei mot jobb
Jeg klarer å romme meg selv
Romme alle mine sider
Romme angsten
Nettopp fordi jeg og er så mye mer
Det ene utelukker ikke det andre
Jeg lever
Jeg vandrer
Jeg har plass til hele meg
Til alle mine tanker
Til alle mine følelser
Livet leves og livet er her og nå

JEG ØNSKER…

Foto: Silje M. Skrede

JEG ØNSKER…

Jeg ønsker å gå sammen med deg
Være ved din side
Finne vei
Finne løsninger
Sammen er vi sterkere
Ser veien tydeligere
Når man er to blir stegene lettere å gå
Jeg ønsker å gå sammen med deg

Jeg ønsker å bære sammen med deg
Være en som bryr seg
Dele byrdene
Dele gledene
Sammen er vi sterkere
Finner kraft
Når man er to blir det lettere
Jeg ønsker å bære sammen med deg

Jeg ønsker å se sammen med deg
Være en som ser
Se håp
Se muligheter
Sammen er vi sterkere
Ane lys i mørket
Når man er to er det lettere å se
Jeg ønsker å se sammen med deg

Jeg ønsker å be sammen med deg
Være en som peker på Gud
Ber om nåde
Ber om kraft
Sammen er vi sterkere
Bønnen er virksom
Når man er to blir veien lettere å gå
Jeg ønsker å be sammen med deg

Livsveien, dagene våre blir lettere å gå når man går sammen med noen. Jeg er heldig som har medvandrere som ønsker å gå ved min side. Være med i glede og sorg. Fryde seg med meg når jeg oppnår seier, og støtte når dagene er krevende. Dette diktet har jeg skrevet til en person som Jeg ønsker å gå sammen med. Jeg ønsker å gå sammen med, ikke gå for. Jeg ønsker å lytte, ikke overlasse med alle mine velmente råd og ideer. Likeverdige relasjoner handler om å våge være nær på måter som den andre trenger, ikke ut i fra mine egne behov og perspektiver. I gjennsidig tillit kan en gjøre hverandre sterkere. Veien blir lettere å gå når man er to. Jeg ønsker…

JEG ØNSKER Å LEVE NÆR DEG SÅ DU KAN….

Foto: Silje M. Skrede

Herre, se meg
vær hos meg
styrk meg.
Jeg ønsker å leve nær deg så du kan fylle meg

Herre, hør meg
lytt til meg
forstå meg.
Jeg ønsker å leve nær deg så du kan svare mine bønner

Herre, her er jeg
bruk meg
send meg.
Jeg ønsker å leve nær deg så du kan bruke meg

Herre, gi meg
ny kraft
ny nåde.
Jeg ønsker å leve nær deg så du kan omslutte meg

Jeg ønsker å leve nær Gud med livet mitt. Så nært at han kan omslutte meg. Være meg nær og gi meg det jeg trenger. Jeg ønsker at han skal utruste meg og bruke meg. At jeg kan være hans hender, hans øyne, hans føtter i møte med mennesker som trenger et blikk på Jesus sin store nåde. Gjennom at Han kan bruke meg som sitt redskap er mitt håp at andre kan se hans kjærlighet gjennom det jeg gir. Jeg ønsker å leve så nær Gud at han stryker meg og lever mitt innerste nær. Herre, her er jeg. Jeg vil være din!

JEG VANDRER

Foto: Maria S. Ånonsen

Vannet beroliger min sjel
Stille ligger det der
Fuglene flyr forbi
Noen stopper for å drikke
Vannet beroliger min sjel
Jeg tar til meg av stillheten
Lar det trenge inn i mitt indre
Så vandrer jeg videre

Regnbuen beroliger min sjel
Et fargespill så vakkert
Alle livets farger
Livets muligheter og følelser
Regnbuen beroliger min sjel
Jeg tar til meg av mulighetene
Lar det trenge inn i mitt indre
Så vandrer jeg videre

Skogen beroliger min sjel
Høye trær som står der
Fuglene flyr forbi
Noen finner en gren for hvile
Skogen beroliger min sjel
Jeg tar til meg av roen
Lar det trenge inn i mitt indre
Så vandrer jeg videre

Mandag hadde jeg fridag og hadde en fin formiddagstur i skogen. Jeg finner mye hvile i naturen. Det er og et av mine vinduer mot Gud som jeg har skrevet om tidligere. Et vindu fordi jeg kan kjenne på et nært felleskap til han. Jeg vandret i nytt landskap denne dagen. I en hverdag som er preget av alle mulige oppgaver og tanker var det godt å lytte til skogens «hemmeligheter». Vannet, skogen, regnbuen, stiene, fuglene og alt som mine sanser kunne ta inn. Jeg vandret og lot meg bli berørt og beroliget.

HERREN ER VÅR KILDE

Foto: Dora Schmidt Stendal

Herren er vår kilde til kraft
Jeg løfter mine hender
Lar han fylle meg
Gi meg fred
Gi meg kraft
Jeg løfter mine hender og tar i mot

Herren er vår kilde til nåde
Jeg åpner mitt hjerte
Lar han omfavne mag
Gi meg fred
Gi meg kjærlighet
Jeg åpner mitt hjerte og tar i mot

Herren er vår kilde til håp
Jeg løfter mitt blikk
Lar han gjøre meg sterk
Gi meg mot
Gi meg lys
Jeg løfter mitt blikk og tar i mot

Herren er vår kilde til kraft
Jeg streker ut en hånd
Lar han lede meg
Gi meg visdom
Gi meg utrustning
Jeg strekker ut en hånd og tar i mot

Herren er en kilde som aldri tørker ut. En kilde som vi kan øse ut av og som aldri blir tom. Han gir oss kraft. Ny kraft, og ny nåde for hver dag. Som dine dager er skal din styrke være står det i 5. Mosebok 33 vers 25b. Herren gir oss kraft. Han svikter ikke. Selv om motbakken føles i overkant, så går han med hvert eneste steg.

MINE TIDER ER I DIN HÅND

Herre, her er jeg
Jeg vil gå dine veier
Led meg
Led meg dit du vil jeg skal gå
Gå sammen med meg
Utrust og gjør meg sterk
Herre, jeg overgir meg til deg
Mine tider er i din hånd

Herre, hør meg
Jeg vil lytte til dine ord
Si meg
Si meg det du vil jeg skal dele
Gå sammen med meg
Veiled og gjør meg sterk
Herre, jeg overgir meg til deg
Mine tider er i din hånd

Herre, send meg
Jeg vil gå for deg
Led meg
Led meg i din tjeneste
Gå sammen med meg
Gjør meg frimodig og sterk
Herre, jeg overgir meg til deg
Mine tider er i din hånd

I livet og sammen med Herren er det ikke alltid like lett å vite hvor veien går. Mine tider er i din hånd er et dikt inspirert av de tusen tanker og følelser jeg innehar om dagen. Jeg sa ja til å følge Jesus som 16 åring. Livet mitt ble lagt i hans hender. I tillit til han har jeg lagt livet mitt. I tillit til at han går med, utruster og fører meg dit han trenger meg.

I august 2012 reiste jeg sammen med familien min til Bolivia. Jeg og mannen min hadde takket ja til et kall som misjonærer for NLM (Norsk luthersk misjonssamband). Jeg reiste ut i takknemlighet for å kunne gjøre en innsats for medmennesker i et nytt land, i en ny kultur, et arbeid i Herrens tjeneste. Frimodig kunne jeg vandre inn i tjenesten fordi jeg visste at jeg hadde en stor Gud som gikk sammen med meg. Min vei og mine tider var i Herrens hånd. I møte med nye oppgaver og mål. Jeg ble fort glad i Bolivia, mennesker og kultur. Kjente at det var her jeg hørte hjemme og skulle være. I november måtte vi reise hjem til Norge. Uforutsette ting skjer og ikke alt blir som en har tenkt eller planlagt. I april kom vi tilbake, men kun for tre måneder for å avslutte her ute. I juni blir misjonens norske skole i Bolivia nedlagt og det vil derfor bli for vanskelig for oss å komme tilbake og vi omplasseres til Peru sommeren 2014.

Tankene er mange. Igjen må jeg stole på at Gud vet litt mer enn meg. Mine tider er i hans hånd. Godt å vite at han går med i møte med nye veier, nye oppgaver og et nytt land. Jesus her er jeg, bruk meg. Mine tider er i Herrens hånd i kamp, i med- og motgang, i fortvilelse og i glede. Jesus er der er jeg og jeg vandrer videre skritt i skritt i tillit til at jeg vet at veien er lettere med Herren enn uten.