HADDE JEG BARE VÆRT EN BJØRN :-)

Foto: Silje M. Skrede

Hadde jeg bare vært som en bjørn.
Som gikk der i skogen fra tue til tue.
Ikke gjorde annet enn å ta til meg
av det som skogen gav.
Tok til meg av det som gjorde meg godt.
Tok til meg og vokste meg sterk

Hadde jeg bare vært som en bjørn.
Når vinteren komså la jeg meg til hvile.
Sånn kunne jeg hvile meg til vårsolen
på nytt tittet fram.
Hvilte meg og samlet krefter
Hvilte i det som var meg gitt

Hadde jeg bare vært som en bjørn.
Med en tykk og varm pels
Slik kunne den varmet og beskyttet meg
mot det som livet møtte.
Beskyttet mine grenser
Beskyttet det som var i mitt indre.

Hadde jeg bare vært som en bjørn,
Kraftige brøl som sa nei
Sånn kunne jeg varsle alle om at
her er mine grenser.
Se meg og hør meg
Forstå meg og tro meg
Ja, tenk om jeg hadde vært en bjørn.

Bakgrunnen for at jeg skrev dette diktet er en samtale jeg hadde denne uken. Jeg hadde vært ute i skogen å plukket tyttebær, så meldte spørsmålet seg om «er det bjørn her»? Jeg tok med meg undringen. Rundt middagsbordet ble vi litt undrende til bjørnens mange fenomener. Tenk å kunne gå i hi og bare hvile seg sa en. Ja, bjørnens mange spissfindigheter og levemåter ble til videre undring. Jeg tror jeg skal skrive et dikt om bjørnen, sa jeg. Jeg har skrevet flere dikt denne uken, og synes det må være helt flott å avslutte uken med om jeg bare hadde vært en bjørn. I kontakt med min egen styrke. I kontakt med mine egne tanker og følelser. Ja, tenk om jeg var en bjørn

FOR DU GUD, HAR ALLTID PLANEN KLAR..

Foto: Maria S. Ånonsen

FOR DU GUD, HAR ALLTID PLANEN KLAR…

Livet er underfullt, planer endrer seg. Ikke alt blir som man har tenkt eller planlagt. Selv synes jeg ikke det alltid er like lett å godta eller forstå at ting ikke blir slik jeg først hadde tenkt. Er det en mening med alt som skjer? Har Gud en plan med alt i livet vårt? Store, vanskelige spørsmål. Særlig livets motgang har fått meg til å tenke på dette. Finnes det virkelig en mening med det vonde som har skjedd meg, og skjer andre mennesker. Jeg klarer ikke å forstå eller tro at Gud har en plan med absolutt alt, men jeg tenker at det som skjer meg kan brukes til noe meningsfullt. For meg blir det bedre å tenke sånn. Årene mine med angst har lært meg mye, en lærdom jeg ikke ville vært foruten. Således tenker jeg at det ikke har vært en mening med det vonde som har skjedd i livet mitt, men at jeg i dag bruker livserfaringene til noe meningsfullt.

Igjen står jeg overfor et veiskille i livet mitt. Veier jeg startet å gå på endrer seg. Endrer seg selv om ikke jeg har lyst til å følge med. Endrer seg selv om ikke jeg forstår hvorfor det måtte bli sånn. Endrer seg selv om jeg føler at Gud kaller meg til noe annet. Da er det ikke enkelt å lene seg tilbake å stole på at Gud har full kontroll, at Gud har planen klar. Alle hvorfor’ene er mange, svarene er ikke alltid like lett å se, eller forstå. Jeg prøver å vandre i tillit til at Gud vet alt og ser litt lenger enn meg. Samtidig er endringene vanskelige å ta inn over seg og akseptere når roen for alternativene ikke er tilstede enda, men jeg venter. Venter på at Gud skal legge ned en ro i meg for at den nye veien jeg skal gå på er den rette vei..

DEN RETTE VEI

Livet endrer seg
Veier du går på endres
Litt svinger hit og dit
Litt lys og litt mørke
Hva er den rette vei?
Gud, vis meg hvor jeg skal gå
Vis meg dagens vei
Hjelp meg å gå
Hjelp meg å stole på at du vet best

Livet endrer seg
Tanker jeg tenker endres
Fra undring til trygghet
Fra spørsmål til svar
Hva er den rette vei?
Gud, vis meg hvor veien går
Vis meg livets vei
Hjelp meg å forstå
Hjelp meg å stole på at du går med
På den rette vei

Har du Gud, planen klar?

EN TIRSDAGS MORGEN I SOLSKINNET PÅ TUR I FURUSKOGEN

På Mp3’en min synges «shine upon me Lord». Mellom trærne treffer solstrålene meg. I snøen blinker snøkrystallene. Det er som om Gud er tilstede der og da. Lyser på meg og får meg til å skinne litt ekstra der jeg går. Smiler litt varmt og kjenner jeg. Sammenhengen, bildet skapt av sangen og solstrålene skaper et lite magisk øyeblikk midt i skogen. Et øyeblikk hvor jeg kjenner at jeg lever litt ekstra liksom. Et øyeblikk hvor jeg og Gud går litt tydeligere sammen her dypt inne i skogen.

Jeg går i dyp snø. Veldig dyp snø kjenner jeg på energien jeg må bruke på å ta de litt store stegene. Noen har gått her før meg. Jeg prøver å gå i forsporene, men de passer ikke helt. Noen litt for store, andre litt for små. Stegene for lange eller for korte. Jeg må jobbe for å holde balansen til tider. Faller litt også, ler og får tanker igjen. Jeg tenker at man må gå sin egen vei. I andres fotspor vakler jeg. Finner meg ikke helt til rette, det er så mye som ikke passer. Alle vandrer vi hver vår vei. Løser ting på ulike måter. Er opptatt av ulike ting. Sammenhengen, bildet skapt av vaklingen på stien og fotsporene skaper et lite magisk øyeblikk midt i skogen. Et øyeblikk hvor jeg kjenner at jeg lever litt ekstra liksom. Et øyeblikk hvor det blir tydeligere at man må gå sin egen vei. Sin egen vei med livet sitt og sin egen vei med Gud.

En tirsdags morgen på i solskinnet på tur i furuskogen. En tur med tanker og en tur til ettertanke. En tur med meg selv og en tur sammen med Gud. Jeg lever, og jeg vandrer. Vandrer min vei.

NÅ TENNER VI DET FØRSTE LYS

Foto: Dora Scmidt Stendal

«JEG VISSTE DET IKKE DA, MEN DET SKULLE BLI MIN FINESTE ADVENT»
Jostein Ørum

Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes,
et lys er tent for det.
(Eivind Skeie)

«Jeg visste det ikke da, men det skulle bli min fineste advent» skriver prest Jostein Ørum i avisen Vårt land. Advent er tid for ettertanke. Forventning og håp. Årets advent blir annerledes enn jeg hadde tenkt. Men i tanker og bønn prøver jeg å finne ro og håp i at adventstiden i år bli en gave om enn annerledes enn planlagt. Vi tenner lys og er i forventning til Jesusbarnet som ble født til jord. Enkelt og stille, født i en stall. Ikke noe stort flott hotell med gull, glitter og stas. Stallen minner om det enkle, det ufullkomne. Jeg kan undre meg over hvorfor Gud valgte stallen, eselet, gjeterne på marken. Samtidig blir det så godt nettopp fordi det blir så alminnelig. Ikke noe stress og kav, men enkelt og stille. Håpet i det ufullkomne, enkle. Må vi dele håpet så gode ting kan skje synger vi i Eivind Skeies adventssang. Den dagen vi slutter å håpe har vi gitt opp var det noen som sa en gang. Det ligger mye sant i det. Håpet bærer og holder oppe gjennom alle livets dager. Det er ikke alltid så lett å se eller forstå vår vei gjennom livet. Mange hvorfor. Min advent i år skulle tilbringes i Bolivia, i Cochabamba. Så ble noe snudd litt på hodet og jeg sitter et helt annet sted. Årets advent blir nok mer enn tidligere preget av ettertanke. En annerledes ettertanke, men hva vet jeg i dag når jeg har tent det første lyset om jeg som Ørum kanskje kan tenke tilbake: «Jeg visste det ikke da, men det skulle bli min fineste advent». Finn tid og rom til deg selv, til stilhet og ettertanke. Til å lytte til stemmer du kanskje ikke har lyttet så godt til før. Til å gå inn i gjemte, glemte rom i ditt indre. Ha en god advent fylt av håp.

HVORDAN KAN FUGLEN SOM…

Foto: Silje M. Skrede

HVORDAN KAN FUGLEN SOM…

Hvordan kan fuglen som fløy
så livlig og vakkert for noen dager siden
i dag sitte så tungt på en gren?

Hvordan kan fuglen som var full av
positiv energi og tanker for noen dager siden
i dag føle seg så tom?

Hvordan kan fuglen som sang så
livlige toner for noen dager siden
i dag kjenne mollens toner?

Hvordan kan fuglen som var full av
mestringstanker for noen dager siden
i dag tenke så tunge tanker?

Hvordan kan fuglen som var omsluttet
av livshåp for noen dager siden
i dag føle seg så håpløs?

Hvordan kan fuglen som følte den
fløy i medvind for noen dager siden
i dag føle at den kaver i motvind?

Hvordan kan fuglen som følte seg
så vakker for noen dager siden
i dag føle seg så ufin?

Hvordan kan fuglen som levde livet
fullt ut for noen dager siden
i dag kjenne at livet ikke er en dans?

Livet er fullt av motsetninger. Dagene skifter. Endringer skjer fort. Ofte fortere enn vi både klarer å forstå og akseptere. Vi flyter med. I medgang og motgang. Dagen i dag er i dag og den kommer ikke igjen. Vi må velge å leve. Velge fly som fuglen. Spre våre vinger. Synge de glade toner. Det kan være krevende når livet stadig byr på motgang eller følelser av håpløshet. I slike stunder. På slike dager er det viktig at en holder fokuset på det gode i livet. På muligheter og ikke begrensninger. Enhver utfordring kan kjempes og vinnes. Jeg har vunnet mange, og flere vil jeg vinne. Det er en seier hver gang sorg blir vendt til glede. En seier når kamp blir til ny visdom. En seier når tårer blir til latter. Når ufrihet blir til vekst og nytt liv. Alle fuglens hvorfor er det vanskelig å finne svar på. Kanskje krever vi for mange svar. Livet handler om aksept. Aksept for at ikke alle dager er like. Aksepter for at vi er Her og nå med alle livets motsetninger.

Definisjoner

Hva definerer jeg meg som?
Hva identifiserer jeg meg med eller motsatt?

Livet er fullt av motsetninger.
Noe utelukker ikke det motsatte, mens andre ting gjør.

La meg eksemplifisere: Man kan være både glad i og sint på samme person.
Når en innehar disse to følelsene er det ikke slik at det ene utelukker det andre.
Livet rommer alle følelser og når en klarer å tillate seg, uttrykke og akseptere
de blir man et helere menneske. Et menneske som lever i intakt med seg selv
og sine følelser. Et menneske i frihet.

Innleggets første avsnitt inneholder noen viktige spørsmål.
Spørsmål som det er viktig å stille seg.
Spørsmål jeg og til stadighet må stille meg selv.
Svarene jeg finner peker ut en kurs.
Peker ut tanker omkring hvordan jeg ser på meg selv.
Jeg fikk for en stund tilbake et spørsmål: “Lone, definerer du deg selv som syk?”
Selv om livet mitt inneholder utfordringer, dager med angst og krevende følelser og tanker vil jeg ikke definere meg som syk. Mye hører livet til. En kan ha sykdommer, utfordringer en står i som krever terapi uten at man trenger å tenke/definere seg som syk.

Kanskje trenger du også slik som jeg og stille deg disse viktige spørsmål.
Hva definerer jeg meg som?
Hva identifiserer jeg meg med?

JEG ER MER ENN DET JEG ER AKKURAT HER OG NÅ

DU ER MER ENN DIN SYKDOM

La ikke det som er knust bli ødelagt mer.
La ikke det som smerter bli enda mer vondt
Livet er en kamp
Jeg er mer enn det jeg er akkurat her og nå

La meg se at livet rommer mer enn min fortid
La meg se at livet rommer mer enn her og nå
Livet rommer hele meg
Jeg er mer enn min sykdom

La gleden jeg kjenner på bli enda større
La innsikten jeg har fått føre til bedre forståelse
Livet er en reise
Jeg er mer enn det jeg er akkurat her og nå

Da jeg slet på det verste var det noen som sa til meg: “Lone, du er mer enn din sykdom”. Hva ligger egentlig i et slikt utsagt? Det er ikke så lett alltid å se lenger enn der en er akkurat her og nå. Når ting ser som mørkest og håpløst ut er det viktig å holde fokus på de små øyeblikk, de gode ting og se med håp fram mot en bedre framtid. Det er i alle fall en sannhet at vi som mennesker rommer mye. Vi bærer med oss en fortid, lever i en nåtid og har en framtid framfor oss. Alle tre dimensjonene påvirker hverandre. Hvordan jeg reagerer i dag er påvirket av erfaringer fra fortiden blant annet. Ja, jeg fant ut det at jeg var mer enn angsten, mer enn depresjonen min. Denne forståelsen hjalp meg til å se med litt større forståelse på meg seg selv og med et langt større håp. Et håp om bedring og endring. Hold fokus på muligheter i stede for begrensninger. Hold fokus på håpet i stede for mismotet. Hold fokuset på mer enn akkurat her og nå.

LIVET ER EN GAVE

Jeg er en gave livet en gang gav meg

Tro mot meg selv
Tro mot det som gjør meg godt
Er til mitt eget beste
Gir meg styrke og mot
Jeg vil ta vare på livet
Livet som en gave som er gitt meg

Tar meg selv på alvor
Tar meg tid til å lytte til mitt indre
Er til det beste for meg
Gir meg rettledning og visdom
Jeg vil verne om livet
Livet som en gave som er gitt meg

Tillit til følelsene mine
Tillit til det de forteller meg
Er til mitt eget beste
Gir meg sannheten og friheten
Jeg vil se håpefullt på livet
Livet som en gave som er gitt meg

Livet er en gave som en må ta vare på som en dyrebar skatt. Ved å ta vare på seg selv, tar en og vare på livet. Det er utrolig vikitg å ta seg selv og følelsene sine på alvor. Følelsene forteller oss noe om hva vi har behov for. De er viktige rettesnorer. Følelser lyver ikke, de forteller den ekte sannhet. En sannhet som skal gjøre oss i stand til å ta vare på oss selv. Ta vare på livet som er gitt oss. Ta vare på det på en måte som er til det beste for oss. Våger du å ta deg selv og følelsene dine på alvor? Det kan være krevende, men våg å stå for den du er og med dine tanker, meninger og følelser. Du er unik og livet er en gave som er gitt deg. Gitt deg for at du skal ta vare på det. Du har en frihet til å ta vare på livet og din livskurs på den måten som du kjenner er best for deg. Ikke glem det. Det er du som er sjefen i ditt liv!

LIVETS REISER

Jeg legger ut på en reise nå,
men vil jeg våge å med meg selv gå?

Jeg legger ut på en reise nå,
men vil jeg i bølgene klare å stå?

Jeg legger ut på en reise nå,
men vil jeg mitt indre bedre forstå?

Igjen har jeg startet på denne vandring,
i håp om at det i MEG vil skje en forandring!

Livet er fullt av mange reiser. Fullt av veikryss og valg. Noen ganger legger vi ut på reise frivillig, andre ganger tvinger situasjonene og følelsene som vi står i oss til det. Livet er stadig i forandring og det blir derfor til stadig nødvendig å foreta kursendringer. Noen endringer er små og nesten ikke merkbare, men andre er større og krever både mer energi og arbeid. Selv har jeg lagt ut på mange indre reiser de siste tre årene. Reiser inn i mitt indre landskap. Inn i mine innerste, til tider gjemte og glemte føleser. Ny kunnskap til meg selv har skapt forandringer. Viktige forandringer til mitt eget beste. Og slik vil livene våre fortsette å være, et liv i stadig forandring mot nye mål og nye muligheter. Lykke til videre på dine reiser. Våg å gå inn i de reiser som også krever litt mer, krever mer fordi de går inn i ukjent og smertefullt landskap.

JEG BURDE, ELLER BURDE JEG VIRKELIG?

JEG BURDE

I kveld fikk jeg for meg at jeg burde skrive et nytt blogg innlegg. Når ordet burde dukket opp i mine tanker, var det som om at jeg skrudde tiden noen måneder tilbake. Har møtt ulike medmennesker de siste årene som har vært med på åpne mine øyne. Åpne de for at jeg skulle forstå meg selv bedre. Få det bedre. Ord som burde, skulle, måtte, har vært ord som for meg har styrt litt for mye av livet. Ved at en hele tiden tenker at det var så mye en skulle, burde eller måtte, er det lett for at en følelse av utilstrekkelighet sniker seg inn. Tanker om at andre tenker og krever noe av meg, noe som jeg kanskje ikke vil gi, men som jeg føler jeg burde eller måtte. Nå har jeg for min del parkert litt alle disse ”burdene”. Senket skuldrene og tillatt meg selv å være meg som meg. Mene det jeg mener. Gjøre det jeg vil gjøre, istedenfor det jeg burde gjøre.

Så valgte jeg allikevel å skrive det blogginnlegget som jeg følte jeg burde i kveld. Mest av alt fordi jeg kjente at jeg hadde noe viktig å formidle. Kanskje har noen fått en ny tanke omkring de modale hjelpeverbene. Ord, som egentlig kunne vært ”slettet”, som ei sa til meg. Ord som kan bli til belastning og sette en i ufrihet. Nettopp med bakgrunn i en følelse av at en ikke kan være seg selv som den en er, på godt og vondt.

Jeg burde ingenting
Jeg skulle ingenting
Jeg måtte ingenting

Det jeg burde, skulle og måtte er å ta vare på meg selv, min frihet, mine tanker og følelser omkring de krav og forventninger som livet stiller til meg.