Gi meg mot
Mot til å gå
I sjelens landskap
I mitt indre
Mot til å gå
Inn i følelsene mine
Inn i gleder og sorger
Jeg vil gå
Gi meg mot
Mot til å se
I det hjertet rommer
I mitt indre
Mot til å se
Inn i følelsene mine
Inn i smil og tårer
Jeg vil se
Gi meg mot
Mot til å forstå
I endringens mulighet
I mitt indre
Mot til å forstå
Inn i følelsene mine
Inn i ord og tanker
Jeg vil forstå
Gi meg mot
Mot til å håpe
I framtidens lys
I mitt indre
Mot til å håpe
Inn i følelsene mine
Inn i liv og tro
Jeg vil håpe
Vi trenger mot. Mot til å se, mot til å forstå og mot til å skape nødvendig endring. Motet vokser seg større når man våger. Våger å ta nye steg. Våger å tenke nye tanker. Våger å se inn i landskap i sitt indre som kan bære preg av både smerter og lengsler. Jeg har fått noen tilbakemeldinger opp gjennom min vandring i forhold til at jeg er modig. Om jeg beskriver meg selv som så modig vet jeg ikke, men jeg er en person som våger å gå inn i ting i stedet for å gå rundt. Er ikke redd for en utfordring. Tar et steg og gjør det beste ut av det, er min holdning i møte med det ukjente. Jeg har hatt tatt noen valg på veien som har gjort at jeg har måttet gå noen steg ekstra når jeg ikke hadde nok mot til å gå rett inn i ting, men jeg har lært av de erfaringene også. Hvordan får vi motet til å vokse da? Hvor finner vi styrke? Svarene er individuelle tenker jeg, og det må de ha lov til å være også. Hos meg har nok mye av motet kommet fra ønsket om endring. Ønsket om at jeg ikke ville ha det slik som jeg hadde det. Samtidig har jeg hatt mennesker rundt meg som heiet på meg. Trodde på meg. Lyttet til meg. Anerkjente følelsene mine og gav håp. Relasjoner som styrket motet mitt. La oss bli utrustet av mot på vår vandring. La oss heie på hverandre og gi hverandre mot. Vi trenger det for å vandre videre.