Jeg spiser lunsj på Haukeland sykehus. Er ikke alvorlig syk, men har hatt en planlagt operasjon som dessverre har ført en del komplikasjoner med seg. Noen som er litt vanskelig å forholde seg til. Jeg spiser og gjør en oppdagelse. Løvetannblomster på serviset. Løvetannen som vokser over alt. Lar seg ikke stoppe. Bryter seg fram. Gir ikke opp. Mange kjenner nok til begrepet løvetannbarn. Jeg har møtt flere slike “barn” de siste årene. Mennesker som har klart seg til tross for vanskelige gro og vekstforhold. Mennesker som har opplevd traumer som ingen er forunt. Mennesker som til tross for alt de har opplevd av sår og svik i livet, fremdeles står på bena. Jeg er nok et løvetannbarn selv jeg. Ryggsekken har til tider vært tung å bære. Veien har vært bratt og svingete. Jeg har som løvetannen stått på og kjempet meg videre. Videre i smerten og angsten. Videre med håp om endring og fred. Enhver kamp er verdt å stride. Selv om det i kampens hete ikke alltid føles sånn, og har mang en gang kjent lysten til å gi opp. Så ble det en liten påminnelse for meg i dag av serviset med løvetannen. En påminnelse om at også denne kampen er verdt å kjempe.
En løvetann
Det er meg
Jeg vil fram
Jeg vil opp
Jeg vil gro
Et løvetannbarn
En løvetann
Er det deg
Vil du stå på
Vil du kjempe
Vil du håpe
Et løvetannbarn
En løvetann
Det er meg
Jeg ser et håp
Jeg ser et nytt mot
Jeg vil noe
Et løvetannbarn
Et liv i fugleperspektiv 