LØVETANNBARN

Jeg spiser lunsj på Haukeland sykehus. Er ikke alvorlig syk, men har hatt en planlagt operasjon som dessverre har ført en del komplikasjoner med seg. Noen som er litt vanskelig å forholde seg til. Jeg spiser og gjør en oppdagelse. Løvetannblomster på serviset. Løvetannen som vokser over alt. Lar seg ikke stoppe. Bryter seg fram. Gir ikke opp. Mange kjenner nok til begrepet løvetannbarn. Jeg har møtt flere slike “barn” de siste årene. Mennesker som har klart seg til tross for vanskelige gro og vekstforhold. Mennesker som har opplevd traumer som ingen er forunt. Mennesker som til tross for alt de har opplevd av sår og svik i livet, fremdeles står på bena. Jeg er nok et løvetannbarn selv jeg. Ryggsekken har til tider vært tung å bære. Veien har vært bratt og svingete. Jeg har som løvetannen stått på og kjempet meg videre. Videre i smerten og angsten. Videre med håp om endring og fred. Enhver kamp er verdt å stride. Selv om det i kampens hete ikke alltid føles sånn, og har mang en gang kjent lysten til å gi opp. Så ble det en liten påminnelse for meg i dag av serviset med løvetannen. En påminnelse om at også denne kampen er verdt å kjempe.

En løvetann
Det er meg
Jeg vil fram
Jeg vil opp
Jeg vil gro
Et løvetannbarn

En løvetann
Er det deg
Vil du stå på
Vil du kjempe
Vil du håpe
Et løvetannbarn

En løvetann
Det er meg
Jeg ser et håp
Jeg ser et nytt mot
Jeg vil noe
Et løvetannbarn

VERDI SOM DEN DU ER

Jeg fikk i går en påminnelse fra en venn om noe jeg hadde undervisning om i fjor vår, under et behandlingsopphold ved Vita avdelingen på Modum bad. Undervisning om Eksistenstriangelen. Utfordringen er tanken om hva det er som gir meg verdi som menneske. Hva former mitt selvbilde. Samtidig også hva det er som truer selvbildet.
– Er jeg en gjøre person?
– En ha/eie person?
– Eller en være person?

Mange setter sin verdi i det en gjør, noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Dette fører til følelsesmessige utfordringer når eksempelvis livet byr på motgang, eller en blir syk. Utfordringer fordi en ikke lenger klarer å leve opp til de normene som en har satt seg. Selvbildet blir truet. Truet fordi en føler at en mister verdi som menneske fordi en ikke kan gjøre/prestere så mye som før. Men det er ikke slik det skal eller bør være. En har ikke verdi som menneske i det en gjør, utretterer eller presterer. Verdien har en i kraft av den en ER. Selv må jeg til stadighet minne meg selv på nettopp dette. Ikke minst i perioder hvor jeg ikke makter så mye som jeg så gjerne skulle ønsket. Jeg, Du er like verdifull uansett. Verdifull nettopp fordi jeg og du er den vi ER.

VERDI SOM DEN DU ER

Du trenger ikke gjøre noe
Du trenger ikke prestere noe
Du trenger ikke yte noe
Du har verdi
Verdi som den du ER

Du trenger ikke si noe
Du trenger ikke mene noe
Du trenger ikke dele så mye
Du har verdi
Verdi som den du ER

Du kan gjøre det du vil
Du kan gjøre det du makter
Du kan ta det i ditt tempo
Du har verdi
Verdi som den du ER

Du kan si det du ønsker
Du kan mene det du gjør
Du kan ytre i frihet
Du har verdi
Verdi som den du ER

Du har verdi
Ditt selvbilde er formet av den du ER
Ikke i det du gjør
Ikke i det du har eller eier
Du kan bare være
Være deg som den du er
Du har verdi
Verdi som den du ER.

EN KLEM I VINDEN

Noen ganger, ja ganske ofte egentlig har vi behov for en klem. Det har i alle fall jeg. Av og til våger jeg å be om det når det trengs litt ekstra også. Det gjorde jeg i går. I dag kom klemmen. En klem i vinden. En fantastisk gave. En oppmuntring. En trøst. Et håp. Klemmen i vinden ble til et dikt i dag. Takk til deg som sendte meg en klem, en klem i vinden.

En tanke
En tanke fra en venn
En klem
En klem i vinden

Et håp
Et håp i natten
En klem
En klem i vinden

Et ønske
Et ønske fra en venn
En klem
En klem i vinden

Et ord
Et ord til ettertanke
En klem
En klem i vinden

En bønn
En bønn om ro
En klem
En klem i vinden

En oppmuntring
En oppmuntring i dag
En klem
En klem i vinden

Jeg fikk en klem i vinden
En klem til oppmuntring og trøst
En klem til håp og støtte
En klem
En klem fra en venn

LIVET GÅR OPP OG NED

Er livet en dans på røde roser? Jo, kanskje til noen tider, men opplevelsen av mestring og tilfredshet skifter fort. Veien fra glede til sorg, håp til håpløshet, latter til tårer, tilfredshet til utilfredshet er kort. Like fort som været kan skifte fra sol til regn, kan også livssituasjonen vår endre seg. Endringer skaper muligheter. Muligheter til kursendring dersom det er nødvendig. Selv har jeg erfart at angsten min som oftest er et signal på noe til mitt eget beste. Men endringer koster. Det koster når kroppen sier stopp på en eller annen måte. Jeg liker det ikke, men prøver å holde fokus på håpet om en lysere morgendag. Samtidig vet jeg at det er ikke så lett å se lyset når en står midt i mørket. Tidligere erfaringer om at det blir skapt muligheter i det umulige er det som berger.

MULIGHETER I DET UMULIGE

Tårer blir til latter
Latter blir til tårer
Veien er kort
Endring kan skje uten forvarsel

Glede blir til sorg
Sorg blir til glede
Veien er kort
Endring kan skje uten forvarsel

Umuligheter blir til muligheter
Muligheter blir til umuligheter
Veien er kort
Endring kan skje uten forvarsel

Endring koster
Koster til ens eget beste
En dør lukkes og en ny åpnes
En tåre blir til et smil
En tung tanke blir til nytt håp
En umulighet blir til mulighet.