Jeg er i refleksjonsmodus i dag. Naturlig nok etter noen timer med planlegging av brukermedvirkningsseminar på Høgskolen. Spennende å innta en ny rolle som ”lærer”, utfordrende, men lærerikt.
Har brukermedvirkning blitt et popularitetsord? Et ord som hører med i alle planer og rapporter innen psykisk helsearbeid. Jeg er nok redd for at det i veldig mange tilfeller dessverre er et pent ord på et papir. Å ha rettet fokus på at helseforetaket, arbeidsplassen, behandlingstilbudet i en plan skal være brukerrettet og på brukernes premisser hjelper lite dersom det ikke gjennomføres i praksis. Hvem kan si noe om dette fungerer i praksis? Det er ikke styresmakter eller ledelsen i kommunene. Det er tjenestemottakerne det.
Tjenesteyterne har nok mange både egne og faglige utfordringer i møte med brukernes ønsker. En tilnærming basert på spørsmålet – ”Hva ønsker du av meg i dag?” tenker jeg at burde være helt logisk. Dersom ikke det er brukernes ønsker og behov som er det sentrale, hva skulle det da være? Når jeg er på jobb i møte med andre mennesker, er jeg da på jobb for egen del? Nei, jeg er der til ”hjelp” for andre. Og da er det vel de som bør bestemme hva denne hjelpen skal inneholde. Hva er det som gjør at mange er redd og tilbakeholden med slike spørsmål? Hva vil slike spørsmål medføre holdningsmessig og faglig?
Tenker at holdninger er et sentralt tema. I møte med mennesker i krise og som har behov for min hjelp, er min tilnærming, mine holdninger og min væremåte i relasjonen veldig sentralt. En MÅ møte mennesker med respekt, forståelse og empati. Jeg tenker at dette er viktige element for å kunne ivareta et brukermedvirkningsperspektiv. Mennesket er født med en egen fri vilje og det burde være en selvfølge at en skal kunne eie kontrollen og bestemmelsene over eget liv, sine behov og ønsker. Ville du likt å bli bestemt over? Svaret antar jeg at er Nei.
Et liv i fugleperspektiv 